Milosz Janici, Molde 15.1.16

Tekst i samband med separatutstilling i Molde.

Janne Nes

Impresjon og materialitet

I løpet av de siste femti årene har tekstilkunst hatt et «comeback» på samtidskunstscenen, og har flere ganger blitt gjennomtolket og indentifisert med både feministiske, poststrukturalistiske og analytiske kunstdiskurser. Mens tekstilkunstnere på 60-, 70- og 80-tallet har vært særlig opptatt av ideologien, rollen og plasseringen av selve tekstilkunsten i samtidskunsten og samfunnet (1), har Janne Nes en frisk og interessant kunstnerisk tilnærming som skiller seg fra denne tradisjonen. Hun følger en formell, materiell og nesten glemt modernistisk retning.

Begge installasjoner (stilt ut ved Møre og Romsdal kunstsenter), «Rød» (2015) og «Gjennom gul» (2015), utvikler seg parallelt i forhold til to problemstillinger: geometrisk form og basisfarger. Kunstneren benytter en streng og krevende stil og viser umiddelbart sitt høye kunstneriske nivå. I lag etter lag følger silkeorgansa jevne, rytmiske intervaller. Det som vekker interessen mest, er at Nes skaper følbare, haptiske og materielle strukturer i rommet. Man kan ikke unngå de. Silke er anti-silke, og form er ikke form i seg selv. Dette opplever man enda sterkere ved nærmere kontakt med verket, stoffet beveger seg fritt og er påvirket av ens bevegelser.

Mens formen danner fysiske grenser, er fargen koblende, komplementerende og et narrativt element. Her opererer kunstneren med tre farger, rød og gul (i ulike toner) og svart som er den mest sentrale fargen i begge installasjoner. Små forskyvninger mellom lagene skaper bevegelse. Lys og skygge samspiller med farger og fører til videre gradering av toner, noe som forsterker enda mer den tredimensjonale effekten kunstneren vil oppnå. På denne måten er vi invitert inn for å utforske et nesten intimt og berørende sted, skapt med presisjon og følsomhet.

I sine installasjoner krysser Nes en grense mellom materialitet og virtualitet. Hennes verk går videre og kan oppleves som en video eller hologramkunst med teatralsk preg, en slags projisering, hvor selve materialet forsvinner eller ikke er merkbart. Det står fram som ren estetikk uten unødvendige forstyrrelser. Materialet samspiller her med utrykket og er i balanse. Kunstneren jobber med høy bevissthet og kontroll over prosessen og tolker materialet på en unik og personlig måte.


(1) Elissa Auther, Fiber Art and The Hierarchy of Art and Craft, 1960–80 i: The Journal of Modern Craft, Volume I—Issue I March 2008 s. 13–34.

Kristin Mandt Heim, Møre og Romsdal Kunstsenter

Åpningstale Janne Nes, 26.11.2015

Da er vi i enden av et veldig spennende utstillingsår her på Kunstsenteret og vi er stolte av å kunne presentere årets siste utstilling med tekstilkunstner Janne Nes.

Vi har i løpet av året vist romlig/arkitektonisk installasjon, frukt i monter, tegning, 3D-animasjon og lydkunst med måker fra Runde. Vi lander nå året med tekstilkunst, som også er så mye mer enn bare det.

Janne Nes sitt kunstneriske prosjekt favner mange aspekter, og på mange måter føler jeg at ord kommer til kort når jeg skal forsøke å si noe om disse verkene. De er formalistiske og sanselige på samme tid, en ganske unik kombinasjon, og de bringer tekstilkunsten over i en annen virkelighet. Janne sine arbeider utnytter selve materialet, silkens kvaliteter til fulle. Stoffets letthet og fargens tyngde balanserer perfekt i disse svevende kubene. Hun lar oss komme nærmere et materiale vi ikke så ofte ser på denne måten.

Bevegelse blir et sentralt stikkord for å forstå disse verkene. Vi kjenner et naturlig behov for å bevege oss rundt objektene for å utforske de, og forstå de. I det vi gjør det beveger også de seg, som et svar på vår bevegelse. I siste instans beveger de oss også på et annet nivå enn det fysiske.

Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne stå foran en tekstilflate i fem minutter og bare la tanken sveve inn i hulrommet den skapte, som ikke var der likevel. I blant overrasker kunsten på måter man ikke hadde forventet, og dette synes jeg har blitt en slik utstilling.

Som sagt, ord kommer til kort, disse installasjonene snakker for seg selv. Så jeg vil bare si at det har vært en gleder å samarbeide med deg Janne, og jeg vil gratulere deg med en utrolig flott utstilling!

Ute er det storm, så vi skal hygge oss med den gryende julestemningen her inne på Plassen. Senere i kveld er det jazzkonsert oppe i Storyville, som jeg også vil anbefale alle å få med seg.

Til slutt vil jeg også gjerne minne om at julemarkedet vårt, men kunst og kunsthåndverk fra lokale kunstnere starter torsdag om en uke her i foajéen i tredje etasje.

Magne Vangsnes

Katalogord 2005

Sidan 90-talet har kunstscena vore sterkt dominert av idébasert kunst, noko som m.a. ofte har ført til ei vending bort frå dei handverksmessige tradisjonane og ein auka konsentrasjon om elektroniske media. Men gjennom dei siste par åra er situasjonen endra. På dei store internasjonale kunstarenaene ser ein nå eit nytt og sterkare fokus på det material- og teknikkbaserte. Også her hos oss er det slik at stadig fleire nå søkjer tilbake til kunstfaglege røter i handverk og materialitet.

Janne Nes er tekstilkunstnar med utdanning frå Kunsthøgskolen i Bergen i ei tid då den idébaserte kunsten hadde hovudfokus. Kunsten hennar har likevel, teknisk sett, utgangspunktet sitt i dei handverksmessige tradisjonane, og biletmessig er her kunsthistoriske referansar til amerikansk abstrakt ekspresjonisme, særleg den latvisk-amerikanske forgrunnsfiguren i New York-skulen, Mark Rothko.

Men Janne Nes har ikkje sjølve maleriet eller stofftrykket som mål. Ho byggjer romformer og det med tilsynelatande svært enkle grep. Romformene er samansette av store, tynne formatlike silkeflak. På kvar av dei er ofte mest identiske former måla med flytane tekstilfarge i ein nesten akvarellisk teknikk, svarte og raude tangerande former. Ser ein nøyare etter, m.a. i formene sine randsoner, ser ein at det raude ikkje berre er raudt og det svarte ikkje berre svart. Fargane er bygde i mange lag; dei raude formene av gult, raudt og turkis, dei svarte av gult, raudt, turkis og svart. Slik får dei sterke fargekontrastane likevel eit nært slektskap, og det oppstår ein djupare fargemessig dialog mellom dei.

I tillegg til vektlegging av materialitet og godt handverk, framstår verka som konseptuelle installasjonar. Lys, transparens og bevegelse dannar ein visuell heilskap som endrar forminnhaldet og gjer det enkle utgangspunktet komplekst. Det oppstår ein fascinerande bevegelse - i objekta sjølve og i oss som publikum, ved vår eigen gang gjennom utstillingsrommet.

Slik gjer Janne Nes publikum til aktørar i ei monumental og vakker oppleving.